Ny bok fra Mime Forlag: Den sjette utryddelsen

pressecoverbilde.jpg

 

«Vår tids store fortelling»

—Sunday Times  

«Et uvurderlig bidrag»

—Al Gore                                                                                             

 

DEN SJETTE UTRYDDELSEN

av Elizabeth Kolbert

Den fengslende beretningen om det ubegripelige tapet av arter som inntreffer like foran øynene på oss. Elizabeth Kolberts kritikerroste og bestselgende bok tar pusten fra lesere verden over. 2. november kommer boken på norsk, med forord av Dag O. Hessen.

VINNER AV PULITZERPRISEN 2015

PRESIDENT OBAMAS FERIELEKTYRE

KÅRET TIL EN AV ÅRETS 10 BESTE BØKER AV NEW YORK TIMES BOOK REVIEW

I løpet av de siste 500 millioner år har det vært fem masseutryddelser, perioder hvor jordens artsmangfold ble plutselig og dramatisk redusert. Forskere overvåker nå den sjette utryddelsen, som kan bli den mest ødeleggende hendelsen i geologisk tid siden asteroiden som utryddet dinosaurene. Denne gangen er det vi mennesker som står for katastrofen.

I denne velskrevne, underholdende og svært godt dokumenterte boken forteller Elizabeth Kolbert oss hvordan og hvorfor mennesker har endret livet på jorden mer enn noen annen art noensinne. Hun vever sammen forskning fra et titalls fagfelt, beskrivelser av fascinerende arter som allerede er gått tapt og historien bak utryddelse som begrep. Kolbert viser at den sjette utryddelsen med all sannsynlighet vil bli menneskehetens mest varige arv, og får oss til å se på verden—og hva det innebærer å være menneske—med nye øyne.


OMTALE AV DEN SJETTE UTRYDDELSEN

«Det er nesten for galt å si at man blir glad av å lese en bok om artsutryddelse, men Den sjette utryddelsen er en slik bok—på tross av budskapet.»

                —Dag Hessen

«Forskerne mener at det har vært fem utryddelsesepisoder i jordens historie (tenk på asteroiden som utslettet dinosaurene), og Kolbert leverer et sterkt innlegg for at menneskelig aktivitet nå fører til en sjette.»

                —Bill Gates

«Ypperlig ... Den sjette utryddelsen er en bok som hjelper oss å forstå hvilken planet vi faktisk bor på.»

                —New York Review of Books

«Fascinerende ... Det er umulig å overdrive hvor viktig denne boken er.»

                —San Francisco Chronicle

«Kolberts skarpe og medrivende fortellerstil er hardtslående ... Kombinerer fengslende reportasje med detaljerte vitenskapelige bevis for å fortelle historien om utryddede og truede arter.»

                National Geographic

«En slik bok burde være deprimerende, men Kolberts bok er det ikke.»

                —London Review of Books


Velkommen til lansering med Dag Hessen og Charlotte Sletten Bjorå på Litteraturhuset mandag 2/11 kl. 19:00: "Gravøl for utdøende arter"


For mer informasjon om boken, for forhånds-/anmeldereksemplar, eller for å avtale et intervju med forfatteren, vennligst kontakt:

Kristian Bjørkdahl: kristian@mimeforlag.no/406 10 908                                  Jon Anstein Olsen: jon@mimeforlag.no/996 41 370

Tittel: Den sjette utryddelsen: en unaturlig historie

Forfatter: Elizabeth Kolbert

Utgivelsesdato: 2. november 2015

Utgiver: Mime Forlag

ISBN: 978-82-93441-02-1


UTDRAG FRA DEN SJETTE UTRYDDELSEN

Det historien avdekker, med sine opp- og nedturer, er at livet er ekstremt motstandsdyktig—skjønt ikke til evig tid. Det har vært lange strekk nærmest uten hendelser, og med svært sjeldne mellomrom «revolusjoner på jordens overflate». I den grad vi kan identifisere årsakene til disse revolusjonene, er de ekstremt varierte: Isdekke i tilfellet med utryddelsen mot slutten av ordovicium; global oppvarming og endringer i havets kjemiske sammensetning mot slutten av perm; en konsekvens av en asteroides sammenstøt i de siste sekundene av kritt. Den nåværende utryddelsen har sin egen nye årsak: ikke en asteroide eller et massivt vulkanutbrudd, men «en pinglete art». Som Walter Alvarez forklarte det: «Vi ser nå at mennesker kan forårsake en masseutryddelse.» (248-249)

*

Byen El Valle De Antón, i det sentrale Panama, ligger midt i et gammelt vulkankrater som ble formet for rundt en million år siden. Krateret er omtrent seks kilometer bredt, men når været er klart kan man se de skarpe åskantene som omgir byen som veggene på et tårn. El Valle har en hovedgate, en politistasjon og et åpent marked. I tillegg til det vanlige utvalget med panamahatter og gilde broderier, selges det som sannsynligvis er verdens største utvalg av gylne froskefigurer. Her finnes gullfrosker på blader, gullfrosker som sitter på huk, og (kanskje noe underligere) gullfrosker som holder mobiltelefoner. Her finnes gullfrosker i blondeskjørt og gullfrosker i dansepositurer og gullfrosker som røyker sigaretter med munnstykke. Gullfrosken, som er eggeplommegul med mørkebrune flekker, er stedegen for området rundt El Valle. I Panama blir den sett på som et symbol for lykke, og tidligere ble bilder av den til og med trykket på loddsedler.

Så sent som for et tiår siden var det lett å få øye på gullfrosker i åsene rundt El Valle. Froskene er giftige. Man regner med at giften i huden til en frosk kan drepe tusen mus, og den gir også opphav til den knallgule fargen som gjør froskene svært synlige på skogbunnen. En liten elv i nærheten av El Valle ble kalt Tusenfroskeelven. Når man gikk langs elven, kunne man se så mange solslikkende frosker langs elvebredden at en herpetolog (en ekspert på amfibier og krypdyr) som hadde vært der flere ganger sa: «Det var vanvittig—helt vanvittig.»

Men så begynte froskene rundt El Valle å forsvinne. Man la først merke til problemet (for det ble ennå ikke regnet som en krise) i vest, nær Panamas grense mot Costa Rica. En amerikansk student studerte frosker i regnskogen der. Hun dro tilbake til USA for å skrive ferdig masteroppgaven sin, og da hun kom tilbake fant hun ikke en eneste gullfrosk. Ikke for det—hun fant ikke andre amfibier heller. Hun hadde ikke peiling på hva som var i gjære, men siden hun trengte frosker til forskningen sin, flyttet hun feltområdet litt østover. Først virket froskene i dette nye området sunne, men så skjedde det samme: Amfibiene forsvant. Pesten spredte seg gjennom regnskogen frem til 2002, da froskene i bakker og heier rundt byen Santa Fe—som ligger omtrent 80 kilometer vest for El Valle—i praksis var utryddet. I 2004 begynte man å finne froskelik nærmere El Valle, rundt byen El Copé. Nå hadde en gruppe biologer fra Panama og USA konkludert med at gullfrosken virkelig var i fare. De ville prøve å verne en gjenværende populasjon ved å flytte noen titalls frosker av hvert kjønn ut av skogen og ale dem opp innendørs. Men hva det nå var som tok knekken på froskene, kom det biologene i forkjøpet. (4-5)

*

Da jeg kikket inn i Guano Hall, følte jeg at jeg stirret inn i et kjempesvelg. Jeg hadde en forferdelig scene foran meg. Det var lange istapper som hang ned fra taket, og fra gulvet stakk det opp store issvuller, som polypper. Bakken var dekket med døde flaggermus, og jeg la merke til fastfrosne flaggermus på noen av issvullene. Det hang slappe flaggermus ned fra taket, og noen som var vid våkne tok plutselig til vingene og fløy mot oss, eller av og til rett på oss.[…] [Darling] og Hicks begynte å plukke døde flaggermus opp fra bakken. De som var for råtne ble kastet tilbake; de som var mer eller mindre hele ble kjønnsbestemt og plassert i plastposer. Jeg hjalp til med å holde posen med døde hunner. Den ble snart full, og en ny ble funnet frem. Da eksemplartellingen hadde kommet til rundt 500, bestemte Darling at det var på tide å gå. Hicks ble igjen litt—han hadde tatt med seg det enorme kameraet og sa han ville ta noen flere bilder. I løpet av de timene vi hadde sklidd rundt omkring i grotten hadde scenen blitt enda mer grotesk—mange av flaggermusli­kene hadde blitt trampet flate og det tøt blod ut av dem. Idet jeg beveget meg mot utgangen ropte Hicks: «Ikke tråkk på noen døde flaggermus.» Det tok et øyeblikk før jeg forsto at det var en spøk. (197-198)